Tusenårsstedet Kya

Det har gjennom tidene vært mange såkallte storbårer som har rammet Kya. Til Frøya Historielags årbok i 1977 skrev John Espnes Bergli ned det han visste om disse bårene. Teksten som følger her kommer derfra. De er, såvidt vi vet ikke digitalisert noe annet sted. 

Det kan være lenge mellom hver gang, men det kan også være storbårer med korte mellomrom. Det er mest i februar og mars disse storbårene inntreffer. Det er ikke alltid det følger storbåre med uvær, selv om det er kraftig.

Som sagt var det en storbåre først på 1800-tallet (I en samtale med Arne Tuvnes, sønn av Hans Tuvnes, i 1971 kunne han fortelle at denne storbåra var i 1808. Om de tre rorbuene som stod på vesterålen ble tatt av denne storbåra er ikke godt å si, men jeg tror det neppe. Da hadde sikkert blitt nevnt.

På en planke i rorbua Råstua, som nå står på Bergli og heter Sommerro, er det innskåret en del datoer for storbårer. Sannsynligvis er det Hans tuvnes som har gjort dette. Jeg skal nå skrive ned det jeg vet om disse storbårene. Båra den 05.03.1913 blir mest utførlig beskrevet. Da var jeg selv tilstede og så det som skjedde.

Den første båra som er innskåret i den omtalte planken er båra 26.02.1869. Da var det fiskerne satt på hustakene og holdt båtene sine, som før er nevnt. I tillegg kan det nevnes at båten Lars Halvorsen holdt, ble det slått hull på mot kanten av taket. De laget bot over hullet, så de kom seg innover mot humlingsværet etter at sjøen hadde lagt seg. Der ble det bedre reparert før de dro innover mot Espneset.

Neste båre som er skåret inn i planken er båra den 16.02.1898. De som drev torskgarn, var da flyttet til værs som det kalltes, og flere garnbåter forliste i Kya den gang. Det var blant annet Anton Leirviks båt, og Petter larsen Vågø sin båt, Iver Setra sin båt, og visstnok flere. Muligens Halvor Kynnøya. Det kan bemerkes at de som hadde de beste fortøyningene berget over. Det ble fortalt at under utlegningen slet Iver Setra av kjettingen som dannet den såkalte skeia, altså den kjettingen som spentes mellom Kya og Kåvaskjeret. (Fra denne kjettingen gikk det en tamp opp til båten som altså båten var belagt i). Folk flest forstod ikke hva som trengtes for å holde når båra kom på Kya.

Neste storbåra var den 22.01.1901. Da forliste flere torskegarnsbåter i Humlingsværet. Av de som mistet båt kan nevnes:

• Hans hansen Hammeren
• Severin Inntian
• Anton gåsø
• Kristafer Flatval
• Hans Riversen Hammervik
• Gunerius Kristensen Hammervik
• Ulrik Hammervold

Også her kan det vel sies at fortøyningene var for dårlige og bare beregnet for normale forhold. På grunn av at det i humlingsværet var bedre havneforhold enne på kya, hadde de som var stasjonerte i humlingsværet reist tidlig utover for å begynne skreifisket. Til Kya var det ikke kommet noen båter ennå den 22. januar. Det kan nevnes at Petter larsen vågø lå ferdig til å seile til Kya. Men så ble en av lottakarene hans syk, og det måtte hentes doktor til han. Petter ble derfor heime, men det gjorde at han berget sjøhuset sitt, en stor brygge som han hadde satt opp om høsten – og så satt den for lavt. Han måtte bryte opp gulvet, så sjøen fikk gå mer fritt. Siden fikk han Olav gulla fra tvervågen til å skru brygga i været så den kom høyere. Så vidt vites er dette den eneste storbåra hvor det har forlist båter i Humlingsværet.

Det var høsten 1900 at Arne Arnesen satte opp hus på Kya, et losjihus og en stor brygge. I bryggen var det innredet beboelsesrom og kjøkken for hans bestjent og arbeidsfolk der ute. Disse var alerede kommet dit da storbåra kom den 22. januar 1901. Det var bare de som var der ute. Rommet deres var i 2. etasje, så de hadde god anledning til å se havet i all sin velde. Det ble fortalt at etter dette arbeidet Arne Arnesen mye for at det skulle bygges molo på Kya. I denne Arnesen byggningen var det satt solide jernstenger fra rafta og ned i fjellet. Det var sagt at uten disse jernstengene var det ikke så sikkert hvordan det ville gått med huset. Hvilken som helst storbåt kunne ha kommet flytende mellom slaveriet og Arnesen-byggningen. Grunnen til at brygga berget var at det var mye salt i den. Det hadde om høsten vært en stor jakt der med salt og losset hele lasten. Uten denne tyngden ville ikke brygga ha stått over. 

Rorbua Skygglappen som stod noen meter vestenfor Slaveriet, ble skuvet av sjøen helt inn til Slaveriet. Min onkel Søren Espnes hadde part i Skygglappen, og både han og min far, Otto Espnes var med utover for å flytte rorbua tilbake til sin plass.

Den neste storbåra var den 05.03.1913. Da var jeg selv tilstede. Jeg og min far hadde kjøpt torskgarnsbåten «Livingstone” av onkel Søren og satt inn en syvhestekrefters motor i den. Dette var midt i skreisesongen, så det var mange fiskere på Kya. Det var nå kommet molo der ute.

Om kvelden i åttetiden slo en stor sjø inn vinduene i nedre etasje i det store nye Arnesenhuset. Arnesen hadde nemlig satt opp et større hus på nordre side av den første Arnesen-bygningen. Det nye huset hadde før stått på Sveeggen ved Averøya vest for Kristiansund, der det var brukt som fiskerbolig den tid det foregikk skreifiske der. Det var i første etasje vinduene ble slått inn. Folkene skulle akkurat til å spise kveldsmat da sjøen  veltet inn, og bordet og grøtfatene fòr nedover mot døra. Folkene ble redde og rente mot døren, men den gikk inn, i stedet for ut. Det oppstod nærmest panikk. Lampen ble også slukket av sjøen. Den som var mest fattet var kokken, Anna Krutvik (senere gift med Petter Reppe). Hun bad dem ta det med ro, så de kunne få opp døren. Dette ble da gjort, og fiskerne så seg anledning til å komme over til de gamle rorbuene. (Anm. I følge boken Hitra og Frøyas beskrivelse- Et bidrag til det gamle Hitra prestegjelds historie: «Sjøen slog da ind i 2. etg. på værets bestyrerbolig, et almindelig 2. etg. våningshus, så alt fløt indover gulvene».)

En fyrring som var gjort fast i husets nordøstre hjørne, ble løftet så høyt at man så nummeret på båten i annen etasje. Den ble samtidig revet løs og forvant.

I vestre ende i samme huset ble også vinduet slått inn, og det ble en halvmeter sjø inne på gulvet. Også her kom folket seg bort til de gamle rorbuene. Men Gustav Sørdal Gurvikdal, som var mest fattet, fikk tak i en bor og boret hull i gulvet så sjøem rant ned i kjelleren. En del robåter som var satt opp langs med Skygglappen og opp til Slaveriet og bundet fast der , fløt hver gang sjøen kom veltende oppover mot rorbuene. Det forliste en hel del robåter og en del såkalte utleggere. Det var båter som bruktes til å ro omord i de større båtene. De fleste robåtene var jo satt på land og godt belagt, men de slet seg løs og ble knust, eller de for østover til andre skjær og holmer og ble knust der. En del større båter gikk også tapt. Det var torskgarnsbåten hans Ole Jonsen Inntian og torskgarnsbåten hans Halvor Kynnøya. Disse båtene lå vestmed Hunden, et skjær ved Burikeila. En mindre motorbåt som lå i østre keile slet seg løs og rak ned på Kåvaskjæret. Den tilhørte brødrene Ole, Johan og Jens Valen. Ole Gåsø, jeg og en tredje kar jeg ikke husker navnet på gikk ned i en sekstring, og med hjelp av folk på land kom vi oss flått, kom bortover til båten, og fikk festet tau i den, og folkene på land fikk tauet og dro den av skjæret når sjøen løftet den i været. Imidlertid var det ikke slikt landskap at man kunne få båten på land, på samme tid  som sjøen hadde stor makt med båten. Det bar da bortover til Ringskjæret med båten, hvor den ble slått i stykker. Motoren ble liggende igjen på skjæret, og alt verktøyet som var i motorrommet fant man igjen i ei kløft. Det var likevel en stor fordel for eierne at båten kom opp på Ringskjæret og forliste der, i stedet for på Kåvaskæret, der den ville ha fart forbi og blitt helt borte. Som fortøyning hadde de hatt en bolt i en stor sten, med en tamp opp i båten. Det viste seg altså at dette var en forkastelig fortøyning. Kjettingen var også for smikker og av dårlig kvalitet, den var sprø etter galvaniseringsprosessen.

Den 30. november samme året var det også springflo og storbåre. Jeg har aldri sett sjøen så høy i Espnesvågen verken før eller senere. Det var også et forrykende uvær. Sjåen til Paul og Karl Vågø som stod på Kya, ble revet bort. Den var boltet fast i berget, men den for alikevel. Men det var heldigvis ikke folk på Kya den gangen. Det var første søndag i advendt det året.

Jeg kan med det samme fortelle at Sveriges største lastebåt, ”Malmberget” forliste den gangen på veg fra Narvik til England. Den forsvant sporløst. Vi her på Frøya antok at den hadde kommet for nær noen grunner som ligger langt utenfor Gjæsingen og Froan. Det var jo grunnbrått på dypt vann den dagen. Det sies av de som har opplevd storbårer på Kya at det kan grunnbryte på opp til 30 favner.

Under storbåra den 30. november tok sjøen med seg mye av det havnevesenet hadde lagret på nordre side av Paul Vågøs sjå (den som forsvant). Det er flere som tror at denne båra var en av de største som har vært på Kya. Disse storbårene som var mens moloarbeidet pågikk, bevirket at det ble bygget mer molo og brystvern enn det som fra først var bestemt.

Den siste storbåra som er notert var den 5. mars 1938. Da forliste motorbåten til Karl Gåsø Klubbe. Også den slet seg visst løs. Og motorbåten til Ludvik og Karl Veita Sørskag,  en åpen båt, ble fyllt med sjø så den sank, men ble liggende i fortøyningene. Den ble siden tatt opp, og alt var bra med båten, det ble bare en del arbeid med å pusse opp motoren.